Nye sko?

Kanskje det er på tide med nye sko? Mine to beste par barfotsko har nå begge passert 1400km. Det anbefales både fra skofabrikken, trenere og andre «forstå seg på» at man bytter etter 500-800 km for å unngå skader. Trenger man egentlig nye sko når man løper med barfotsko? Dempingen er ikke slitt, siden det ikke er demping. De sitter fortsatt godt på foten, selv om det enkelte steder begynner å bli luftig. Eneste jeg ser, er at mønsteret på sålen blir slitt etter mange kilometer. Helt klart ikke en fordel når man springer i fjellet på glatte steiner eller på våte stier. Fort gjort at man glir eller trå feil, og da kan man lett pådra seg skade.  Det ønsker man selvsagt ikke. Ingen kjører vel fort på våt veibane med slitte sommerdekk uten mønster? 

Så kanskje man bør vurdere nye sko, når de tilsammen har blitt løpt en distanse tilsvarende Kristiansand – Kirkenes, kun gjennom Norge….over 2772 km 🙂

 

Fra ryggproblem til 37 km løpetur på to uker

For to uker siden sa det «pang» i ryggen etter en rolig geocacheløpetur. Det var så vondt at man ikke klarte å løpe, og så vidt man klarte å gå. For første gang måtte jeg «kaste inn årene» og tilkalle henting på min løpetur.

Det ble to dager borte fra jobben med mye smerter. En blir så hjelpeløs med vond rygg og bare det å kle på seg sokker var ett lite «helvete». Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke skulle la ryggen vinne og startet med egen trening må mye jeg klarte. Det er viktig å være i bevegelse når ryggen svikter. Jeg startet rolig med bevegelser av føttene mens jeg lå på sofaen og kom etterhvert igang med trappegåing. I løpet av to dager ble det 4480 trappetrinn. Det var så bra at jeg kom meg på jobb tredje dag. Godt fornøyd med det selv om det var noe vondt.

Etter en uke uten trening, men mye gåing, var det veldig godt å komme igang igjen med rolig løping. Første tur ble på 9 km og det føltes så godt at man også fikk til litt fartsløping på slutten av økta. Ryggen var også godt med selv om var antydning til litt murring.

I dag, 2 uker etter at ryggen sviktet, tenkte jeg det var på tide å prøve en lengre løpetur. Lang tur ble det og ny personlig rekord på 37 km. Ryggen var fin hele turen, men beina var ikke noe særlig på slutten. Det gikk sakte, men det gjør ikke noe når det ble ny personlig rekord og problemet med ryggen er over. Det var viktig å komme raskt i trening igjen etter at det sa «pang» i ryggen 🙂

 

Barfotløping i skogen

Endelig er stiene i nord kommet frem fra snøen og det er nå mulig å løpe barfot på stier i skogen. Asfalten har lenge vært ett alternativ for barfotløping, men etter en lang vinter kreves det litt herding igjen før man kan løpe langt. Føttene sier raskt ifra når det er nok.

Når det er sagt ble jeg overrasket hvor herdet man egentlig er etter vinterdvalen når man bare kommer seg i skogen. Selv om stiene stort sett er bare er det fortsatt områder med snø eller gjørme. Her er det bare å løpe gjennom og bite tennene sammen. Det er mulig at når man blir litt våt og gjørmet på føttene at de tåler mer enn om man løper på hard tørr asfalt? Samtidig som man blir kald av snøen og må løpe seg varm igjen….

 

Iallefall fikk jeg min lengste barfotløpetur hittil i 2015 på 10km under disse forholdene. Merket ikke noe særlig til sårhet under føttene som på asfalt. Derfor er stier best for barfotløping uten tvil.

På Tromsøya ved Tromsøhallen har jeg funnet et flott området med mange flotte stier for barfotløpetrening. Se kart

 

Rundt og rundt på løpebane

Endelig var man igang med løping på løpebane etter vinteren. Hva er ikke mer naturlig enn å se hvor mange runder man klarer på en helt vanlig mandag?

En rask kalkulasjon gir deg 25 runder på 10 km. Da må man opp i 53 runder for en halvmaraton og har 102,5m over distansen. Jeg gikk for det siste og da var det bare å klokke inn rundetider.

De 10 første rundene gikk rolig i barfotsko. Deretter de neste 6 runde helt barfot. Hadde egentlig tenkt flere runder uten sko, men underlaget på Valhall er forholdsvis nytt og grovruglete. Etter 2,4 km var det nok for føttene. På med barfotsko og resten av rundene inn til en fin tid på, 1:44’51. Eneste var venstre fot mellom 44 og 50 runde som ikke var helt med, men biter man tennene sammen går det så fint..

Hva gjør man så mens man løper 53 runder, rundt og rundt på løpebane?

Selvsagt må man ta en løpeselfie i fart. Deretter må man ta rundetider. Bruk av GPS på løpebane kan gi feil distanse og dermed feil kilometer tid. På Valhall får man 20-40 m mer per runde med GPS, så god gammeldags stoppeklokke er best. (se tidligere bloggpost). En annen aktivitet er lytting til musikk og har min egen liste på Spotify som stort sett brukes til løping.

Selvsagt kan det bli kjedelig med runde på runde, men samtidig kan det gi en meditasjon da men vet hva som venter deg. Hva med 100 runder? Noen som blir med?

Det løpes langt, det kjennes og det modnes…

Aldri før har jeg noen sinne løpt så lang sammenhengende. Heller ikke i barfotsko som i uke 18 det løpende år 2015.

Uken startet med ny langrekord på 33,4 km for deretter å sette ny rekord fem dager senere med 36 km. Begge turene tatt med barfotsko og de alle første jeg startet med. (se Bikila). De har tilbakelagt over 1300 km og er fortsatt mine favoritter selv om de nå er godt slitt men det gjør ingen ting.

Når man så skal reflektere over ukes langløp er man på gang med noe tror jeg. Dagene etter 33,4 km var beina rimelig «ødelagt» og var veldig usikker på stafett to dager senere. Stafetten gikk veldig bra med seier i Mix-klasse og 8. beste tid. Så beina hadde nok restituert seg greit iløpet av to dager der man går til jobb og ikke tar løpetur.

Med helg og nydelig løpevær (sol men ikke for varmt) var det klart for ny tur sammen med gode løpevenner. Løypa var satt og det ble ny rekord på 36 km for min del. Jeg klarte 2.6 km mer enn forrige rekord og vurderte ett lite øyeblikk på om man skulle ta en maraton…. Glad jeg tok til fornuft og avsluttet løpet. Beina var helt ferdige og veldig spent på dagen derpå men ble overrasket. Beina var overraskende fine og tror man er klar for ny langtur snart….

Som det sies, Det løpes langt, det kjennes og det modnes…..

Veien mot motbakke glede og ja til heis

Det høres sikkert ikke helt normalt ut, men man blir glad i motbakker. Så glad at man fint kan unne seg heis der det finnes. Er det ikke derfor det egentlig lages heiser, for at de skal brukes? Hva med å se på heis som motivasjon og ikke som noe som er forbudt. På jobb er det 6 etasjer og jeg arbeider i 4. etasje. Jeg tar heisen med god samvittighet. Skiltene som sier «Tenk på helsa – Ta trapp isteden for heis» er sikkert bra for gjennomsnitte, men de elsker vel ikke motbakker? Gjennom motbakke glede får man nok «trappetrinn-helse» iløpet av uka og samtidig er det knallgod trening for både Skyrunning og Ultraløping. Før min fokus på løping i motbakke syns jeg alle bakker, selv de små, hadde helling på mer enn 45 grader og elsket best bortover-«bakker». Rart med det over tid. Bakkene blir bare flater og flatere. Holder man lenge nok på med motbakke løping vil kanskje oppoverbakkene begynne å gå nedover ?! Hva gjør man da med nedoverbakkene?

Som en motivasjon for meg selv og nysgjerrige andre, har jeg opprettet en Treningsblogg der jeg skriver mer i detalj om treningene, kosthold og annet motiverende «sprell» på min vei mot å bli en Ultra/Skyrace løper. Det er iallefall målet. Da sees vi i motbakken eller i en heis 🙂

 

Mine fire favoritt motbakker i Tromsø

Under finner dere mine favoritt motbakker i Tromsø om dagen. De er en del av løpeturen, 5 ulike motbakker, og gir godt over 400m stigning og god trening på oppover løping og nedoverløping. Tar du utfordringen og løper noen av disse motbakkene? Knallgod trening for å bli glad i motbakke løping. Det er i motbakke det går oppover, sies det 🙂

https://www.strava.com/segments/8754325/embed
https://www.strava.com/segments/1701807/embed
https://www.strava.com/segments/8898746/embed

Opp Galdhøpiggen i uka

Som nevnt tidligere er mottoet for 2015 «Bedre med godt trøkk i motbakker enn rask fart på mila.«. Om man ser bort fra en uke med jobbtur til London, en uke med sykdom og en halvveis motbakkestart på 2015 er man godt i rute med ukes målene. Minimum opp Galdhøpiggen (2469m) per uke i høydemeter.

 

Uke 5 ble avsluttet med en flott tur til Bønntuva – 776moh og 8,7km (Strava) hjemmefra via Fjellheisen. (Se video under) Fantastisk tur på flott underlag bestående av hard snø og is. Selv om det var litt kaldt på kropp og tær på turen opp, ble dette glemt av utsikten på toppen og varmen man får med nedløpingen. Selv om barfotsko har godt grep på is og tynt lag med snø, ble man nok litt ivrig på de bratteste partiene med dårlig lys og dermed ble det fall rett på rompa noen ganger. Ingen skader og det er en del av spillet med å løpe nedover. Det var også lurt med gamasjer på dagens topptur. Gamasjer kan fint kombineres med barfotsko.

 

Dermed er treningen for skyrace i full gang. Iallefall miniskyrace under Tromsø Skyrace 1. august. 200 plasser legges ut 16. februar og satser på en av plassene.

Keep up the uphill running and be happy.

Etter sykdom kommer løping

2015 startet godt i forhold til løpingen og de målene man har satt seg i Smashrun. (1800km i 2015 og 190km i januar.) Når man så er i flytsonen passer det veldig dårlig med sykdom. 3 dager borte fra jobb innebar over en uke uten trening. Det er ikke noe gøy når barfotskoene «roper» fra gangen, men klarer man knapt å sitte oppreist gjør man ikke mye ute i tights og -11 grader. Da er det kun Netflix og ullpledd som hjelper.

Når sykdommen endelig slipper tak er det godt å komme igang igjen. Siden det har vært kaldt i Tromsø de siste dagene fant man ut at det var lurt å starte med gåtur og videre med rolig motbakke løping. Skynde seg langsomt er det noe som heter 🙂

Noen av målene er satt for 2015 og ett av dem er blant annet løping under Tromsø Skyrace. Selvsagt ikke voksen løpet som er på 45km og 4400 høydemeter, men «barne» løpet som kun er på 19 km og 1600 høydemeter – Tromsdalstinden Skyrace eller «miniskyrace». Det gledes, men det må nok jobbes mentalt. Så dermed er det viktigere med høydemeter og motbakker enn fart og pace……Vi løpes!

 

 

Løpsåret 2014

En kort oppsummering av løpsåret 2014 er vel på sin plass for Barfot Gimse også. Det har også i 2014 vært løpt i utlandet og det kan nevnes landene Indonesia, England og Tyskland. Gøy å sette GPS spor på det store verdenskartet. (Klikk på bildene for detaljer)

Det er allikevel i nærområdet det løpes mest. Tykkere, mørkere og mer rødlige streker viser hvor man oftest løper og da er det nok sørlig del av øya og sentrum som brukes mest.

Totalt antall kilometer oppsummere Smashrun best. 1636km ble det totalt og veldig godt fornøyd med det. En økning på over 400 km siden 2013 og det må man si seg fornøyd med. Satser man på 2000 km i 2015? Har iallefall satt 1800 km som ett realistisk mål, så får man se.

Helt tilslutt syns jeg videoen til Strava oppsummerer 2014 helt genialt. Vi løpes i 2015 🙂